My story!

Nå er jeg tilbake fra sykehuset. Eller, har vært det i endel timer nå.

Startet selve forberedningene i går kveld ved å vaske hele meg og håret med desifiserende såpe greie. Den stinka sprit, så det var en opplevelse i seg selv. Er ikke hver dag man bader i sprit mener jeg! Om man ikke er russ da såklart.

Samme prosedyren måtte gjentar kl.6 idag morres. Litt over halv 7 var vi ute av døra. Nærvene var ganske store, men jeg klarte for det meste å holde de i sjakk.
Helt til sykepleieren kom for å hente meg. Da fikk jeg litt noia! Hun sa jeg så ganske skremt ut, og det kan meget godt stemme!
Jeg ble plassert på ett rom. Med en annen GJØK, ved navn Lars Chrstian eller noe sånt. Han var seriøst mongo. Til hans forsvar så tror jeg kanskje han muligens hadde en form for sykdom.

Fikk besøk av en hel haug av folk. Sykepleiere, anestileger og diverse. Fikk beskjed om å kle av meg alt utenom underbuksa, og å ta på meg en lekker blomstrete skjorte. Fikk servert tre sterke piller til frokost.

Etter en stund kom kirurgen og hentet meg. Da var det tid for tegning. Hun dekket meg med masse sprittusj streket. Lignende sånn du ser på extreme makeover og disse programmene.
Tilbake på rommet fikk jeg slappe av litt, før sykepleieren trillet meg ned til operasjonsstuen.
Der ble jeg møtt av verdens søteste dame. Hun sa hun skulle passe godt på at jeg sov under hele operasjonen, og det var den eneste jobben hennes. Hun var kjempe koselig, og jeg ble faktisk litt mindre redd.
Jeg ble lagt på et bord, armene fra hverandre, blodtrykket ble målt og jeg ble "malt" med noe slags form for gul guffe. Stinket sprit og det som værre var. Når dette var klart så fikk jeg satt inn noen sprøyter i armen og hånda. Dette var kanskje det mest smertefulle. Men det gikk bra. Hun sa jeg var kjempeflink! Følte meg som en 3åring hos tannlegen! "Nå var du flink, Christine. Det var akkurat sånn jeg ville du skulle gjøre det"

Anestilegen kom. Jeg fikk en maske med oksygen over nese og munn også sa dama at bedøvelsen skulle bli satt, men jeg husker ikke noe særlig mer enn akkurat oksygenmasken.

Det neste jeg husker er at noen sa hallo til meg. Jeg tok meg på puppene og spurte om de ble fine! Hun sa ja. Men hva skal hun si? Nei de ble driiitmisslykka?

Vel, jeg er surret inn i bandasje og teip og det som er av ting. Så jeg ser ikke så veldig mye akkurat nå. Men det ser ut til at de har minsket en liten smule i hvertfall!
På sengen fikk jeg servert en 4ukers sykemelding og litt mer smertestillende. Jeg levde på en rosa sky. Jeg var meget nysgjerrig på resultatet, men skjønte fort at det kunne bli litt vanskelig å se gjennom all bandasjen og diverse.

Etter noen minutter kom mamma for å si hei. Men hun ble kastet ut rimelig sjapt i og med at jeg lå på et fellesrom.
Lå der til jeg ble litt mer våken, så fikk jeg litt vann. Etterhvert var det litt mat og juice.
Når dette var ferdig begynte jeg å føle meg rimelig kvikk.
Jeg hadde våknet litt over halv 10. Når klokken var 11 spurte hun om jeg kjedet meg, svaret mitt var klart ja. Inni meg tenkte jeg. Oh MY, hvordan skal jeg overleve de neste 4 ukene?
Jeg kommer til å fly i taket av kjedsomhet.

Velvel.. Jeg fikk egentlig beskjed da jeg våknet at jeg kunne dra i 12 tiden. Men kl 11 sa hun at jeg så ganske grei ut og at jeg kunne kle på meg og dra :)

Så kvart over 11 var jeg på vei hjem!

Sovna nesten med en gang jeg kom hjem, og fikk oppdatert meg litt på i gode og onde dager. Marlena er jo seriøst gravid med ungen til Roman. Faen for ett drama!